Vi blir ett år til...

Knut Roar og Cecilie startet Primatoscana.com, og våren har gått med til mye jobbing. Vi har hatt god respons, og har nå bestemt at vi blir i Toscana for å bygge opp primatoscana ytterligere. Dette er veldig spennende!

Om kun noen uker flytter vi til en leilighet nærmere skolen. Barna er veldig glade for bo nærmere venner. Leiligheten har STOR hage, og det er ikke lett å oppdrive her i Italia. Her blir det mulighet for fotballkamper og klatring i trær.

I sommer blir det en del jobb på oss voksne. Sommerferien er lang for barna. De skal på sommercamp i 3 uker (hjem på ettermiddagen), en tur til Norge, og så blir det nok en del turer på stranden og mye kos også.

Martine og Ludvig 7 år

Martine og Ludvig ble 7 år 20 februar. Vi hadde barnebursdag på vår måte, med venner fra klassen. Gaveåpning med "flasketuten peker på" hadde ingen vært med på før. Heller ikke skattejakt med godteposer. Prosecco til kakene er vel foresten ikke helt norsk, men det er et must når kaken med lys kommer inn.

Karneval i Italia

I februar er det karneval. På skolen til barna har de forberedt kostymer og underholding til 19. februar. Da er det karneval i Cappannori. Mammaen til Martines venninner var så snill å sy kostymene til Martine og Ludvig. Det var Cecilie veldig glad for. Hun har dessverre ikke arvet sin mors syferdigheter. Imidlertid hadde Cecilie krysset ja på en lapp Oscar kom med fra skolen vedr karnevall kostymer. Hun trodde hun hadde krysset av for å ta ansvar for å kjøpe kostyme til Oscar, men det viste seg at hun hadde meldt seg fivilllig til å hjelpe til med å sy kostymer.

Butikkene bugner av karnevalsutstyr - i alle prisklasser. Det selges store sekker med små fargerike papirbiter som blir brukt til å kaste opp i luften og på hverandre under karnevalet. I gatene vasser man simpelthen i papir. Hos bakeren selges karnvalkaker, og i bysentrene står store fargerike figurer som brukes i togene de 4 søndagerne karnevalet varer. I tillegg til skolekarnevalet besøkte vi folkets karneval en søndag med venner fra skolen, og kom i 17. maistemning.

Roma og akasietresjampoen fra Bulgari

Læreren mente at skoleferien ble lang denne julen og la opp til studietur til Roma. I bilen på vei til Roma fikk barna en 3 timers teoretisk innføring i grusomhetene som skjedde på Colosseum. Det var blodige utredninger om slakting av 5000 dyr åpningsdagen år 79, hvordan gladiatorene kjempet, og hvordan publikum avgjorde sjebenen til den som falt, ved å vende tommelen opp eller ned. De fikk også presentert en rekke tall; Colosseum kunne romme 70 000 tilskuere, hadde 76 utganger, 80 drikkefontener, var 50 meter høy og målte 188 m fra ende til ende. Ikke rart forventningene var store da vi nærmet oss!

"Mamma, kan du gi meg akasietresjampoen?", kommer det naturlig fra Oscar, som tok seg en dusj etter første dags opplevelser i Roma. Det endte med suite på 4 stjernes hotell, mens eldstemann utbrøt; "Jeg får aldri bo på 5 stjernes hotell". Det er på tide den gutten begynner å tjene egne penger. Barna var veldig fornøyde med frokosten og tok for seg som om de var 3 voksne tømmerhuggere. Cecilie og Knut Roar har vært i Roma tidligere. Inntrykkene byen gir er så store at man trygt kan komme tilbake flere ganger.

Er det bare våre barn som prøver å fiske penger opp fra Fontana di Trevi?

I år ble det julaften 2 ganger

Gresset er grønt og det er blomster i beddene, men det er ikke vanskelig å forstå at det er jul. Det blinker i alle regnbuens farger i palmer og oliventrær. Nisser i alle størrelser og julekrybber er stilt frem overalt i butikker og hager. Italienerne kan pynte til fest! Selv har vi juletrebelysning som kan blinke på 8 forskjellige måter, og vi begynner å like det. Juletreet, som kjøpes med røtter, og er plantet i en bøtte med jord, varer en evighet. Genialt!

Vi holdt julaften med farfar og naboene Aldo, Charlotte og Fausto på besøk. Vi hadde en tradisjonell norsk julaften. Men ribbe ble det ikke. Etter diverse godsnakk med vår velvillige lokale slakter endte vi opp med svinestek. Tror ikke han synes ribbe med fettsvor er noe bra mat.

25. desember ble det ny feiring hos Aldo og Charlotte med deres familie. Vi ble invitert til "pranso di natale" (julelunsj). Dette er den viktigste markeringen i julen for italienerne. Vi fikk en bevertning vi aldri har sett maken til. Mye og veldig god mat. Farfar var helt målløs over alle godsakene, og veldig mett alt for tidlig. Det er en kunst å spise bare litt av alt. Når du tror at du er i mål, og at det umulig kan komme mer mat, tar du som regel feil. Da kan det dukke opp paier, ost, frukt og dolce. Mamma Mia!

Charlotte er fransk og en svoger vi feiret med er fra Senegal. Rundt bordet går praten på italiensk, norsk, engelsk og fransk. Herlig!

Farfar har vært på muren!

Farfar var på besøk hos oss i julen. Gjensynsgleden var stor, men ikke bare med ham. Møtet med kaviartuben, tomatsuppa, brunosten og Nidars marsipan var også tårevått. Vår spreke farfar tok del i følgende program: fotballavslutning for gutta(fullstendig kaotisk), turnoppvisning(Martine), gospelkonsert, spasertur på stranden, tur til Pietrasanta, byturer i Lucca sentrum, kirkebesøk, spaserturer i nærmiljøet, Puccinikonsert, barnevaktoppdrag og diverse restaurant- og cafèbesøk. Alle som besøker oss og Lucca må ta en runde på den ca 4,2 km lange muren rundt Lucca. Nå har også farfar spradet rundt som en italiener og vist frem sine barnebarn og fineste klær.

Kaotisk men gøy på "Feste di natale"

3. søndag i advent var det Feste di natale for elevene på Capannori skole. 450 elever med foreldre, besteforeldre og søsken var samlet inne i et lite forsamlingshus. Støynivået og stemningen var som vanlig høyt. Alle klassene underholdt (det er ca 3 klasser på hvert trinn), men ingen hørte noe særlig av sangen. De voksne prater rett og slett for mye. Alle er imidlertid veldig blide og fornøyde. Det er ingen som klager over manglende organisering, lyd eller at barna blir klemt flate i køer. Så da gjør jo ikke vi det heller. Barna våre sang for full hals med på italienske julesanger.

Litt mer fotball

Denne helgen spilte Ludvig sin første fotballkamp noensinne. Han ble veldig stolt da han ble plukket ut til å være kaptein. Ludvigs første kommentar var dog: "Pappa, hva er kaptein?"

Det er skikkelig gøy å være fotballforeldre i Italia. Alt er veldig organisert og proft, og barna tar det veldig seriøst. Inngangpenger for å se guttene spille er 4 euro! Dette er det samme det koster for en flaske vin, som vi hjemme ville betalt 150 kr for. Og dèt er vel mer enn det koster å se Vålerenga spille...

Legger også ved bilde fra Oscars kamp i helgen. Det var deilig temperatur denne lørdagen. Rundt 12 varme. Helt suverent!

Hverdagslivet henter oss inn...

Oscar må selvfølgelig gå på fotballtrening, og Ludvig som endelig er skolegutt, må også få lov til å spille fotball. Martine har veldig lyst til å drive med turn. Alle aktiviteter vi har klart å spore opp foregår 2 ganger i uken. - Så da var vi igang!

Skal du spille fotball må du ha legeatest, og for å få time hos legen må du ha residensa (dvs. melde flytting til Italia). Knut Roar fikk sitt første møte med det italienske byråkratiet, og ble sendt fra kontor til kontor. Først ville de ha vigselspapirer, så ville de ha barnas fødselsattester. Disse papirene lå selvfølgelig igjen i Norge. Når vi endelig fikk fremskaffet kopier av papirene måtte disse oversettes til italiensk. Deretter måtte en politimann komme for å sjekke at vi faktisk bor på adressen vi har oppgitt. Da dette var i orden fikk vi beskjed om å betale søppelavgift... På dette tidspunktet var det ett klokt hode som sa: - Hva med å oppsøke en privatlege? Legetime ble ordnet, legen fikk penger og var ikke så opptatt av formaliteter som residensa. Dagen etter var Ludvig i gang i fotballklubben A.S.D. Folgor Marlia.

Martine har fått en god venninne på turninga. Mammaen kommer fra Færøyene og snakker flytende norsk! Det er jo praktisk. Rebekka bor i nærheten av oss, og det er hyggelig ettersom Martines klassenvenninner bor et stykke unna.

Norske barn er nok generelt mer aktivite enn italienske. Italienske barn er ikke ute og leker. De klatrer ikke i trær, er ikke ute i regnvær og blir møkkette og svette som norske barn. De fleste italieske skolegårder har sett med norske øyne et svært begrenset uteareale og det finnes ingen lekestativer. Fotballøkker er det også lite av, og vi har lurt på hvordan det kan ha seg at de er så gode i fotball? Nå vet vi hvorfor. Oscar og Ludvig spiller begge for Marlia, og fotball er seriøse greier. Det er flere klubber å velge mellom, og foreldrene er opptatt av at barna spiller på riktig lag. Det koster litt å komme igang (ca kr 2200 pr år), men til gjengjeld får man; en fin treningsbag, to lange treningsbokser, to shortser, en knebokse, en regnjakke, en anorakk, en boblejakke, to strømper, to langermede gensere og to kortermede gensere. Oscar, som er vant med en reklametrøye som han låner hver gang det er kamp, var helt i himmelen.

Lagene har dedikerte og ambisiøse trenere, som får litt betalt. Her er det ingen fedre med dårlig samvittighet som forsøker å klemme inn en treningsøkt i uken. Trenerne til våre gutter er to robuste menn i 50 årene. I 2 timer 2 ganger i uka er det fullt trøkk. Det fektes med armer og kjeften går i ett sett. Det høres ut som om ungene får så ørene flagrer, men etterhvert som vi lærer oss språket og mentaliteten ser vi mer og mer at det er mye humor, ironi og omsorg i det som blir kommunisert. Treningsøkten starter i garderoben. Til og med for Ludvig på 6 år. Der skifter de og har en liten peptalk før avspark. Når treningen er over skal det dusjes.

Litt om hvor vi bor

Vi leier en del av et hus som ligger ca 12 km fra Lucca sentrum. Huset ligger på en åsside. Stedet heter San Pietro A Marcigliano.

Det er virkelig vakkert her, med det karakteristiske Toscanske bølgende landskapet, sypresser, vakre vingårder og pitoreske hus tett i tett i de små landsbyene.

Lucca ligger sentralt plassert i Toscana med nærhet til sjøen og fjellet, og kort avstand til spennende steder som Pisa, Livorno, Firenze, Sienna, Pistoia, og Prato. Avstanden til Chianti, Montepulciano, Montalcino, Volterra og San Gimignano er godt innen rekkevidde for dagsturer.

Lucca sentrum er en sjarmerende middelalderby omkranset av en 4 km lang bymur. Det er trange brostensgater, koselige piazzaer, små elegante sko- og klesbutikker, vinbutikker, bakerier, og intet mindre enn 99 kirker.

Vi trodde det skulle bli roligere i Lucca når den varme årstiden nå er over, men vi ser nå at Lucca pulserer hele året. Lucca er en kulturby og det er stadig festivaler og arrangementer. Selv om det hver dag kommer busslaster med turister til Lucca, setter Luccheserne sitt preg på byen. Bakeren står og skravler med bokhandleren utenfor butikken , og nikker stadig til kjente som går forbi. Ciao Antonio - come stai?

Fakta: Avstander i området med bil: Lucca 15. minutter, Pisa: 30 kilometer. Firenze: 60 km. Siena: 110 kilometer

Kastanjefestival

Vi har vært inne på det før:
Noe av det beste ved å bo i Toscana er selvfølgelig tilgangen på råvarer. Hver årstid og hver måned har sine råvarer. Til og med supermarkedet er i takt med sesongens råvarer. I september ble de høyt elskede melonene plutselig borte fra grønnsaksdiskene. Her i Toscana er maten "kortreist". Frukt og grønnsaker importeres ikke.
Det fine er at vi da MÅ
prøve ut nye råvarer, som
for eksempel kastanjen nå
i november.

Søndag var vi på kastanjefestival i Garfagna. Det er fasinerene å se hvordan små landsbyer langt oppe i en fjellside klarer å trekke så mye folk. For kroner 90,- fikk vi kjøpt en 3 retters. På menyen var kastanjetagliatelle med parmesan, en piatto med parmaskinke, diverse pølser og pecorino, og til dessert 4 ulike småkaker laget på kastanjemel.
Til drikke, - hva tror du? Selvfølgelig rødvin.
Alt smakte fantastisk godt.

Olivenhøsting

Nå høstes det oliven overalt hvor vi ferdes. Vi hjalp vår venn og husvert i arbeidet med høstingen av 150 oliventrær, som i inneværende gode olivenår gir omlag 250 liter olivenolje. Høstingen er en grei jobb både for liten og stor. Under høstingen legger man store nett under trærne, og drar olivenene av grenene.

I helgene samles storfamiliene til høsting. Enkelte løsarbeidere tar del i arbeidet, akkurat som under druehøstingen. Dersom eierne er for
gamle eller uiteressert i å høste, kan man inngå
en avtale om å høste olivenen mot å dele på oljen.

Det er vanlig at familiene på landsbygda har oliventrær. Det heter seg at dersom man har et oliventre blir man rik. I enkelte områder får barna et oliventre i dåpsgave. Mange fremstiller olivenolje kun til eget og storfamiliens forbruk. Andre selger deler av produksjonen. Det er sjelden at noen har olivenolje som hovedinntekt.

De færreste har egen "olivenpresse". I vårt distrikt kan man få presset olivenen til olje gratis i offentlige presser.

Det var en helt ny smaksopplevelse å få servert brød med nypresset olivenolje og litt salt. Oljen er knallgrønn på farge og en smaksbombe som må oppleves.

Se opp for Tenuta di Valgiano høstet 2008

I september var vi på jobb. Knut Roar og Cecilie plukket, renset og ikke minst tråkket druer på en vingård rett i nærheten av der vi bor. Vinen fra Tenuta di Valgiano er veldig god, og den kan bestilles på polet i Norge. Det er vist ikke det store drueåret i år. Kvaliteten er bra, så det er kvantiteten de er misfornøyde med. Derimot blir det en veldig bra olivenhøst!

Drueplukking er særdeles trivelig, og stemningen stiger utover dagen. I lunsjen ble det satt en 5 liters flaske med vin fra nabogården på bordet, samt flasker fra Valgiano. Vi nordboere er jo effektive og målbeviste så vi kastet oss ivrig over druerankene etter maten, men vi la merke til at andre ikke helt fant frem til samme arbeidstempo. Vi beundrer italienerenes sjarme og sosiale legning.

Da har også vi vært der

Ja da, det er skjevt. Oscar og Cecilie var på toppen (det var 8 års grense). Gelato smaker godt i Pisa også.

Sjokoladefestival i Perugia

Lørdag 18. oktober var vi på sjokoladefestival i Perugia i regionen Umbria. I løpet av festivaluken kan de skilte med 1 mill. besøkende. Vi dro dit med det for øye å innta mest mulig sjokolade på en dag - og det klarte vi. Perugia er en vakker by og vi planlegger allerede å dra tilbake.

Cacciucco i Livorno

Vi hadde hørt at Livorno var kjent for sin fiskesuppe cacciucco, og dro på formiddagstur i skoletiden for å teste dette ut. Vi tok en kaffe på en bar da vi kom frem, og stotret på vårt dårlige italiensk om noen kjente til en restaurant som var kjent for "buon Cacciucco". Et italiensk par som stod i baren forbarmet seg over oss, og det endte med at de kjørte oss til en restaurant. Snakk om service!
Suppa og stedet innfridde 100%. Det ble rødvin og en livornesisk kaffepunsj (esspresso, rom, congnac, sukker, sitronskall) før vi dro tilbake til Lucca/Capannori for å hente barna på skolen.

Cecilies bursdag

Endelig fikk vi mulighet til å vise vennene våre hvordan det er å bo i Toscana. Det var kjempehyggelig å møte venner fra moderlandet. Det ble fest med barn og voksne, og noen nye venner fra Italia.

Vi var så heldige og ha Anette og Kristin på besøk en hel uke, Birgitte og Kårstein & Co på overnatting i 2 dager, og en hel klan fra Sandefjord kun noen meter unna i 4 dager. Vi håper vi ser dere igjen snart. Signe og Knut har satt igjen en Prosecco merket med deres navn. Den står i kjøleskapet og venter.

Litt mer enn en vanlig ferie i Toscana...

Tiden går fort, og nå prøver vi oss endelig med blogg. Her kommer en liten oppsummering av høydepunktene fra vi ankom 23 juni.

I sommer har vi vært mye på strendene i Viareggio og Camaiore (bilde 1). Det har også vært spennende å være med på Sagra, - fester der de hedrer ulike råvarer. Her får man spise god mat til en billig penge, møte italienere i feststemning og høre lokale helter spille opp til dans.

Vi bestemte oss for at vårt opphold her nede skulle starte med en lang sommerferie i Toscana, og vi har vært mye på farten. Vi ankom Toscana 23 juni og bodde da 3 uker i huset vårt i San Pietro A Marcigliano. Etter dette var vi en uke i Pietrasanat, 2 uker i Sienna, en uke på Sardinia (bilde 2) og 3 uker i en leilighet i Lucca sentrum. Vi fikk besøk av mormor og hadde først noen fine dager i Lucca sammen, før vi dro til Chianti og bodde på Romitorio.

31. august var vi tilbake til huset der vi skal bo frem til 30 juni 2009. Huset vi bor i er en stor villa totalrestaurert av Aldo og Charlott som vi leier av. De er begge kunstnere og har investert alt de eier i huset og eiendommen. I tillegg til salg av kunst lever de av inntekter på utleie. Vertskapet er svært hyggelige og har bidratt til mange nye bekjentskap for oss. De er rause og inviterer til lunsj, fester, kunstutstilinger m.m.

15. september var en stor dag for oss 5. Da var det første skoledag for 3 spente barn. Barna går på skole i Cappannori i provinsen Lucca. I skrivende stund har de gått på skole i 4 uker, og det har gått over all forventning. Oscar kan nok mer italiensk enn sin mor, har fått mange nye venner og mener at skolen i Italia er mye bedre enn hjemme det til tross for at han nå går på skole fra 830 til 1630 hver dag. Martine og Ludvig trives også bra, og det jobbes iherdig på skolen. De er på 3. limstiften allerede. Kanskje ikke så rart. Det ryktes at de får sukkertøy av Maestro når de har gjort ferdig oppgaven. Det er mye som er anderledes på den italienske skolen samenlignet med hjemme, og vi gjør oss nye erfaringer hele tiden.